Når farge taler
Tekst av Gunnar Danbolt
Lillian Presthus er i likhet med Henri Matisse (1869–1954) født og oppvokset på et lite industristed hvor de arbeidet med tekstil. Rundt år 2000 innså hun at også hun – i likhet med Matisse – kunne benytte disse tekstilene i arbeidene sine. I tillegg hadde hun en far som var fotograf og gjennom årene hadde tatt en rekke fotografier av familien sin. Ved å kombinere disse to faktorene – de mønstrete tekstilene med familiebildene – fikk hun mulighet til å male en rekke bilder hvor hun skapte noe nytt. I mange år anvendte hun denne metoden med godt resultat.
Men allerede i 2010 sa Lillian Presthus i en samtale med meg, at hun «var redd for å tråkke i de samme sporene år etter år». Rundt slutten av 10-tallet la hun derfor om kursen, og resultatet av dette ser dere på denne utstillingen. Hun har kommet frem til et helt nytt uttrykk, for her opererer hun med malerier som i stor grad er monokrome. Og det selv om alle har et organisk mønster på overflaten – noen ganger sterkt og fremtredende, andre ganger så vidt synlig. Dette mønsteret kan være i samme farge, bare i en annen valør, eller i en annen fargetone – som gult eller hvit mot blått. Formatene veksler også mellom de vanlige rektangulære og de helt sirkulære.
Presthus har avgjort skiftet kurs, for selv om mønstrene stadige er tilstede, er de mer tilbaketrukne enn tidligere. Og familiebildene er erstattet av farger – «farger som taler».
Slik jeg ser det, har Lillian Presthus med disse maleriene sluttet seg til en bestemt strømning i kunsten, en bevegelse som begynte allerede i siste halvdel av 1800-tallet. Dens hovedtese var at all kunst strever mot musikkens tilstand». For i musikken glir form og innhold sammen til en uløselig enhet. Denne tanken ble tatt opp av Claude Monet (1840–1926) – hans over 20 versjoner av Rouen-katedralen, kan sammenlignes med et musikalsk variasjonsverk. Den russisk-tyske kunstneren Vasilij Kandinskij (1866–1944) førte dette videre inn i abstraksjonen rundt 1911. Hans malerier skulle, slik han selv så det, betraktes som musikk bygget på fargetoner. Han sammenlignet da også sine første arbeider med hans samtidige venn, komponisten Arnold Schönbergs (1874–1951) atonale komposisjoner, særlig hans Strykekvartett nr. 2, op. 10 fra 1907. Der lar Schönberg i siste sats musikken gå over fra dur-moll-systemet til et friere atonal uttrykk.
Det er i denne tradisjonen jeg vil plassere Lillian Presthus’ malerier. For fargene i disse bildene taler ikke bare – de synger til oss. Hva de synger om, er ikke alltid så lett å si. For poesi, billedkunst og musikk formidler først og fremst det som ikke lar seg uttrykke med klare og utvetydelige ord. Men slik jeg opplever maleriene til Presthus, synger de mer om glede og livskraft enn om sorg, mismot og fortvilelse. Og i de bildene hvor bladgull skinner mot oss, aner vi et gjenskinn fra en annen verden enn denne jordiske tåre-dal. Det var i hvert fall dette som var grunnen til at man lot bladgull danne bakgrunnen på de greske og russiske ikonene – som et gjenskinn av det guddommelige lys. Om Lillian Presthus har tenkt på dette, vet jeg ikke, men det spiller mindre rolle, fordi denne oppfatningen ligger innbakt i tradisjonen fra middelalderen.
Dette er avgjort en utstilling med malerier man har all grunn til å studere nøye. Og gjør man det, vil utbytte bli rikt, meget rikt. I hvert fall har jeg selv fått mye ut av dem.
Gunnar Danbolt